Vidar Sandbeck forteller:
”Det var som sengeliggende je bynte å skrive. Og klimpre på et arvestykke av e fele, for det var itte fritt for gehør i ætten. På begge sider.
Et halv-dusin onkeler var flittige brukere av skillingsvisa. Mor og far likeså. Kan hende det avstedkom av hangen tel kunstbetont tidsfordriv overmanne meg tidlig. Fela kom i hus da je var ni, og som tolvåring vakne rimsmeden, å dømme etter bevarte vers. Videre fram skrev je med lange avbrudd, fordi musikken tok det meste av den grønne ongdom. Mens vi alle sukke for mårådagen, og levde på det vi aller fekk.
Så kom krigen, med inndragning av bilen og rasjonering av klær. Hvoretter je ble snekker i Trødelagen, og tok timer hos konsertmester Arne Stoltenberg i Trondheim. Videre hos Ernst Glaser, som måtte rømme over tel Sverige etter noen måneder.
På det tidspunktet var je handelsbetjent ved Rena Samvirkelag, gifte meg med Gerd og fekk e datter. Da hadde konsertvirksomheten pågått et års tid, og etter hvert ble det bare musikk. Med videre studier hos bratsjisten og fiolinisten Bjarne Brustad. Je var ofte i Oslo, og vanke i en fast vennekrets som besto av følgende:
Emil Sønstevold, komponisten Johannes Hanssen, fiolinistene Oscar Holst, Eivind Bull Hansen, Erling Røberg og Sigbjørn Bernhoft Osa.
Ellers ga je mange konserter, akkompagnert av organisten og pianisten Eivind Veum. Vi framførte verker av Bach, Beethoven, Paganini, Sarasate og andre. Et av glansnumrene var ”Souvenir de Moscou” av Wieniawskij. Høsten 1944 fekk vi med oss en ong og begavet fiolinist ved navn Leif Jørgensen, senere kjent som leder av ”Hindarkvatetten”, og en av våre aller framste pedagoger.
Nå hadde vi to, e jinte og en gutt, som og trengte livsrom. Derfor tok je fatt og bygde egenhendig og alene et krypinn på barndommens tomter, i løpet av 1950/51. Og debuterte i ”Magasinet For Alle”. Da hadde je skrible jevnt fra midten av krigen, og var refusert en gong på Aschehoug, der versesamlingen ”I døragløtten” ble utgitt i 1954. En blek boklapp som gikk hus forbi, og delvis ble slakte. Skjønt enkelte kritikere holdt en knapp på meg og.
Men forsørgelsespliktene krevde verdslig innsats. Så grep je tel da sjefsselgeren for et vestlandsk konfeksjonsfirma anbefalte meg å gå i hass brød. Og nok en gong trille det avgarde på den private selgers tvilsomme riksvei, som passasjer og slave. Året etter krite je sjøl en svart og uhyggelig varebil, som ble det rullende husværet mitt i sol og høstmørke, ute – som innvendig sett. På Romerike og i Rendalen, i Årdal og Sunndal og Hallingdal, der je slo leir for natta og skrev, særlig viser, som på fallrepet ble sendt tel ”Søndagsposten”, etter generell oppfordring. Visene ble brukt.
Derfor tok je mot tel meg, og steg inn på Marienlyst en høstdag i 1958. Med gitar og samlede verker. Der traff je Otto Nielsen i naturlig størrelse, og ble ført direkte inn i studio. Det resulterte i mitt første viseprogram i NRK, samt grammofonopptak i Universitetets Aula. Platene kom om våren 1959, og forårsaket noen hektiske år, med turnéer på kryss og tvers fra Mandal tel Tromsø. Hver by og hvert brukbart lokale ble besøkt flere gonger, og takk for at den tid er forbi.
Dagene i NRK-huset likte je bedre, skjønt det hadde sine minussider stadig å medvirke i likt og ulikt. Rovdrift ble det, med bestillinger og hastverksarbe, som i dag får en aldrende skribent tel å toe sine hender.
På løpende band ble det show i Store Studio, egne bygdekulturhistoriske serier, grammofoninnspillinger, kåserier, visekvarter, visebøker, representasjon i svensk og finsk radio, og lutring foran fjernsynskameraene. Ved sida av enkeltopptredener under messer, utstillinger, bygdekvelder og andre tilstelninger på land og i by.
Men noe venter oss alle av det vi frykter mest. I 1969 døde Gerd langsomt av kreft, og det ble stillstand. Alle opptredener ble kutte vekk, mens je fõr rastløst mellom Vidarvoll og hybelen på Frogner, strøket der je lærte Vigelandsanlegget utenat, og opplevde en stor by som livets fjerneste avkrok.
Inntel je møtte Målfrid. Vi gifte oss i 1972, og alt fekk ny mening. Skjønt bokproduksjonen sto i stampe. Derfor sa je ja tel å bli medstifter av, og den første og eneste fiolinlærer ved Elverum Orkesterskule i åra 1974-78.
Men midt i den perioden ble Målfrid sjuk, havne på Rikshospitalet, og måtte igjennom en større operasjon. Først da tok je fatt på en ny roman, som i sjølforsvar for oss begge.
Slik ble det første bindet av barndomstriologien tel. Senere kom bind 2 og 3, så visesangen kunne je vanskelig skjøtte.
Valget falt på prosaen. I vissheten om at kombinasjonen av den flakkende trubadur og forfatteren ville skade begge. De krevde hver for seg sin mann, og je var bare en.
Allikevel. Romanen er ormen min. En maratonjobb av lyst og slit, tvil og depresjon, for e lefse du aller vet om noen vil ense. Dumt og, kan vel noen syns. Og helst om høsten. Tanken har plage meg, i oppgitte stunder. Men blandingen av et opplevelsesmessig tett liv og egoismen, gjør at je må skrive om det je tapte og det je vann. Under skiftende tider, som ga stoffet. Livet som løs fugl, er en vesentlig del av forfatteren.”