~ Litterære venner i Hedmark ~

Det bør nevnes at Eriksen ved siden av å ha utviklet seg som poet, hele tiden har jobbet innen det offentlige hjelpeapparatet. Han ble ferdig sosionom i 1973. Han har jobbet innen psykiatrien og innen forebyggende ungdomsarbeid. Han var fra fylkeshold i Hedmark fødselshjelper for behandlingskollektivene for unge stoffmisbrukere. Dette skjedde rundt begynnelsen av 1980-tallet. Det mest kjente kollektivet er Tyrili, men Renåvangen og Klokkergården i Hof kan også nevnes. Siden 1982 har han arbeidet som terapeut og mekler innen den offentlige familievernsektoren i Hedmark. Han har lang erfaring, samt lang og høyere utdanning innen familieterapi. Diktet og metaforene har han brukt i terapirommet. Han har for eksempel holdt internasjonale work-shops under tittelen ”Med poesi som verktøy i familieterapi”. Han er representert i ulike fagtidsskrifter. Den poetiske stemmen er alltid nærværende.

”Hvordan ble du forfatter?” spurte Dagbladet Frank Eriksen i et intervju i mai 2005. Han svarte: ”Jeg stammet under oppveksten. Jeg likte å være i det ordløse, det hvite. Jeg ble forfatter da jeg i siste timen en vinterefta på folkeskolen så ut av vinduet. Snøfillene dalte tett. Det stemte liksom med ei strofe fra et dikt i Nordahl Rolfsens lesebok. Diktet var skrevet av Gabriel Scott: ”Nu daler det sne/ nu daler det sne/ tyst over skov og heie.” En sørlending med de bløte konsonantene sine hadde diktet så det snødde inne i meg som solung. Digre filler dalte. Jeg vasset der jeg satt, i mange centimeter med nysnø. Jeg hadde et språk. Jeg hadde ei tone. Det har vært viktig for meg å ha et jordsmonn, samme hvor skrint det er. De diktene jeg er best fornøyd med, har begynt med spilt sæd:

INNE I VERDEN’ DIN

Inne i verden’ din

letter tankene fra

fersk pløygsle

drømmen driver

attåt alt det

ufruktbare.

Fra ”Skrinn jords liv”, Solum Forlag 1993

SPILT SÆD

Jeg spilte ofte

sæd på bakken.

Slik fikk jeg

jordvokste dikt.

Fra ”Åretakblink”, Solum Forlag 1995

Frank Eriksen er også av et vegarbeidende folk. Han skrev ”Vegvoktervise” på oppfordring av Statens Vegvesen i 1976. Denne visa sammen med andre viser ble mye brukt innen Statens Vegvesen, bl.a. under den offisielle åpningen av Norsk Vegmuseum i Hunderfossen i 1992. Han har hatt flere store skriveoppdrag innen vegsektoren.  

Visa har Eriksen alltid hatt med seg. På coveret til CD-en hans fra 1996, ”BLÅ VISER  - solørslaviske toner”, står det:

”Det begynte med viser, aller mest viser i kjærlighetsmoll. Far min satte seg med gitaren i stua søndag formiddager, stua vi ellers bare brukte om det kom fremmen på besøk. Jeg tror han gjorde det for ikke å bli hørt. Men jeg hørte… Da år og utvikling sammen med dyktige musikere hjalp meg å tydeliggjøre visene jeg bar på, satt tona i veggene fra fars søndagsstunder – denne tona jeg fort ble klar over måtte kalles for solørslavisk. I tidsspennet 1974-1995 vokste ”Blå viser” fram.”

Eriksen har ved flere anledninger karakterisert seg som en rotlaus hemføing. Geir Vestad skriver bl.a. om Frank Eriksen i boka ”Hedmarks diktere” (2008):

”Karakteristisk for diktningen hans er koblingen mellom sinn og natur, indre og ytre landskap. Ofte har han kretset omkring minner og oppbrudd, men like mye om det som binder og knytter sammen. Det som stilner, avtar, beveger seg bort – det er stemninger som Frank Eriksen gjerne beveger seg inn i. Etter hvert er nok den geografiske tilhørigheten blitt mindre understreket i diktene, og det politiske engasjementet er blitt mindre tydelig. Viktigere er det blitt å sette det dagsaktuelle inn i større sammenhenger, gi det videre perspektiver. Med ”Nav og natt”, som han utga etter åtte års taushet, tar han ytterligere et skritt videre. Her er det et tydeligere personlig nærvær til stede; det er som om dikteren på en ny måte har våget å framstå med sitt eget, med sitt sted, med sine nærmeste. Og det gir både en ny nærhet, en annen følsomhet og en egen varme til disse diktene, som er et høydepunkt i et forfatterskap som framstår både som typisk og helt sentralt i hedmarkslyrikken. Han skriver i tradisjonen fra Børli, men har arbeidet seg fram til et sterkt personlig formspråk.”

Frank Eriksen har samarbeidet med bildende kunstnere og musikere, ikke minst innen jazz. Han kaller dette samarbeidet for ”møteplassen lyrikk, musikk og grafikk”. Han har lenge arbeidet sammen med grafiker Jon Olav Helle. Av musikere innen jazzsjangeren kan bl.a. nevnes den avdøde gitaristen Jarl Åsvik og saksofonisten Odd Riisnæs. Av yngre jazzmusikere har han fortsatt et samarbeid med pianist Helge Lien. De siste tre årene har han samarbeidet med den svært lovende unge saksofonisten Kasper Skullerud Værnes.

Frank Eriksen er representert i en rekke antologier. Siden han debuterte på Arbeidern Forlag i 1980, er alle åtte diktsamlingene hans innkjøpt av Norsk Kulturråd. Han er medlem i Norsk Forfattersentrum, Den norske Forfatterforening, P.E.N., TONO og Hedmark Forfatterlag.

FRANK ERIKSEN (1947)

1980 Korridoren (d)

1982 Ute på balkongen (d)

1987 Snøgard rundt månen (d)

1989 Stier av lys (d)

1990 Så lenge jorda fins (d)

1993 Skrinn jords liv (d)

1995 Åretakblink (d)

1996 BLÅ VISER  - solørslaviske toner (kassett/CD)

1997 ”Da er du hem’att…” (viser og historiske streif)

2003 Nav og natt (d)

2005 Svart svane (sk)