Filosofiske samtaler rundt eksistensielle spørsmål kan spores tilbake til antikken. I dag finnes det filosofiske praksiser i flere land, der filosofer tilbyr samtaler til personer som ønsker en alternativ samtalepartner når de møter problemer. En filosof kan være en god samtalepartner når man møter problemer som angår valg, verdier, forandringer i livssituasjon, og utfordringer som angår fortid eller fremtid. Filosofen møter den som kommer til samtale med en holdning som kan sies å ligge mellom terapeutens diagnostiske syn og agnostikerens frie interpretasjon. Hvordan vi opplever våre valg, problemer og situasjoner, fargelegges av det forhold vi har til verden og vår tilværelse i den. Filosofens rolle i den filosofiske samtale er å skape bevissthet rundt ulike perspektiver, der den filosofiske refleksjon kan sies å være verktøyet som søker å nærme seg et problemfelt gjennom undersøkelse av erfaringer og tanker. Filosofen har en åpen og lyttende holdning, og streber ikke etter en fastsatt orden løsningen kan finnes innenfor. Denne artikkelen viser ulike erfaringer fra min praksis som filosof i Bjørgvin fengsel i Bergen.

Dette vidunderlige jeg med alle sine underlige selvmotsigelser og all sin forvirring – det taler alikevel ærligst og redeligst om sin egen tilværelse: dette skapende, villende, vurderende jeg som er alle tings målestokk og verdimåler. (Nietzsche 1962/1999, s 17–18)

Filosofer har gjennom tidene vært samtalefø- rere for samtaler rundt dyder, verdier, sannhet, spørsmål rundt forståelsen av menneskets plass i verden, lykke og andre tema som angår den eksistensielle forvirring. I 1982 startet Gerd Achenbach det første internasjonale selskapet for filosofisk praksis, og denne bevegelsen av filosofer som markerte filosofen som en alternativ samtalepartner, inntok Norge i 1990 gjennom filosofen Anders Lindseth. I 1998 ble Norsk selskap for filosofisk praksis startet av en gruppe filosofer i Oslo.

Siden 1999 har selskapet tilbudt utdanning, der opptakskravet er hovedfag eller mastergrad i filosofi ved universitetet. Filosofisk praksis har markert seg på verdensbasis, og filosofiske praksiser finnes både i Europa i flere land, samt i USA, og andre land verden over. Norsk selskap for filosofisk praksis har utdannet folk fra Norge, Danmark og Sverige. I Norge er det nå litt over tjue utdannede praktikere fra selskapet. De fleste filosofiske praksiser ligger i Oslo, men det finnes også praksiser andre steder i landet. Jeg har selv en praksis i Bergen, samtidig som jeg til daglig jobber som filosof ved Bjørgvin fengsel.

I filosofisk praksis betegner en den som er til samtale som gjest. En filosof kan være en god samtalepartner når man møter problemer som angår valg, verdier, forandringer i livssituasjon,


og mange av de utfordringer som angår fortid eller fremtid. Filosofisk praksis dreier seg om samtaler som berører personlige anliggender, og skiller seg fra den teoretiske filosofien i henhold til at gjesten ikke trenger å ha kunnskap om filosofi. Det filosofiske ved samtalen er selve samtalens form, som kjennetegnes av åpen undring og kritisk refleksjon rundt gjestens tema. Denne artikkelen vil i hovedsak belyse min tilnærming til filosofiske samtaler, samt egne erfaringer fra samtaler. Jeg vil skissere samtaler, der nettopp den filosofiske fremgangsmåten har vist seg nyttig og relevant i henhold til problemstillinger som har blitt søkt hjelp rundt. Erfaringer fra samtalene jeg trekker frem er skrevet om og anonymisert. De ulike eksemplene er valgt fordi de representerer viktige tema som går igjen i mange samtaler.

Hva kjennetegner en filosofisk praktiker?

Hva er så en filosofisk praktiker, eller en samtalefilosof? Og hvilken samtaleform er det som tilbys? En innsatt skrev i en tilbakemelding:

På sett og vis kan det ligne samtalene med en psykolog, men jeg opplevde det som det var mindre meg som pratet i vei om det jeg hadde på hjertet, og mer å svare på spørsmål, reflektere og nettopp filosofere.

Denne mannen hadde en opplevelse av at det var mindre han som pratet i vei. Det betyr ikke at samtalen unnlot å ha fokus på det som lå mannen på hjertet. Men jeg stilte stadig spørsmål rundt det han pratet i vei om. Etter hvert som historien legges frem av den jeg har til samtale, eller etter hvert som gjesten legger frem det som ligger han eller henne på hjertet, deltar jeg i en aktiv undersøkelse av det som fortelles. Filosofens oppgave er å lytte til gjestens historie ved å innta en åpen og undrende holdning. Shlomit Schuster, en filosofisk praktiker fra Israel, omtaler den filosofiske holdning som: «The philosophical counsellor ought to work in a no-man’s land – between the diagnostic views of therapists and the free interpretations of the agnostic, between medicine and ethics, between science and the art.»(Schuster, 1999, s. 12). Den åpne holdningen til filosofen skal ikke flyte ut i intet, men den skal sammen med en pågående undring prøve å undersøke gjestens historie sammen med gjesten. Lou Marinoff, en filosofisk praktiker fra USA, belyser den filosofiske undersøkelsen slik: «A philosophical examination of a belief system involves trying to understand not only what people believe, but also how they come to believe as they do, what reasons they have for believing as they do, how their beliefs affect the way they live, and to what extent their beliefs are the source of their ease, dis-ease, or disease alike.»(Marinoff, 2003, s. 13).

For å forstå filosofens åpne holdning og undrende undersøkelsestrang i henhold til gjestens historie, kan vi sammenligne gjestens an- liggende med ulike kapitler i en roman. Leseren av en roman oppnår forståelse av handling og innhold underveis i sin lesning av romanen. Man kan si at en forståelse av en roman, som også kan sies å gjelde gjestens forhold til sin historie, kan hevdes å være et resultat av hvordan leseren har tolket de ulike avsnittene som følger etter hverandre i romanens fortelling. M. Bakhtin (Bakthin, 2003), en av våre kjente litteraturteoretikere, skriver mye om hvordan den språklige mening blir til gjennom samtale. Han sier at det i romanen foregår et samspill mellom flere «stemmer», der stemmene alltid er i stadig bevegelse. Stemmene som kommer til syne i


romanen, enten gjennom fortellerens synsvinkel, gjennom beskrivelser av situasjoner og personer, eller i valget av det som blir gjenstand for fortellingen, kan sies å være forfat- terens verktøy til å lede leseren i en bestemt retning. Den mellomliggende sfæren i og rundt menneskene vil alltid inneholde ulike stemmer. Ulike tolkningshorisonter er medskapende i vår forståelse av hverdagen og livserfaringer, og slik også medskapende i vår forståelse av oss selv.

I den filosofiske samtalen forteller gjesten sin historie, farget av sin forståelse og tolkning av den. Farget av sitt verdisyn, sitt meningsunivers, sitt eget forhold til verden og det som fortelles om. Filosofen lytter til gjestens fortellinger, til hans eller hennes problematiske situasjoner, hendelser og livserfaringer. Filosofen lytter gjennom et filter som er farget av egen utsiktspost og egne livserfaringer. Men ved å inntre i en empatisk og filosofisk holdning, lar filosofen gjestens fortelling markere lysløypen for samtalens gang. Jeg vil si at den empatiske holdning viser seg ved at det er gjestens anlig- gende som undersøkes. Det er innholdet i det som fortelles som bygger varder, etter hvert som samtalen leter seg frem til mer oversiktlige stier. Filosofen holder sin egen verdensforståelse og sitt eget verdisett på avstand. Ikke for å innta en nøytral rolle, men for å strebe etter å forstå gjesten og hans/hennes anliggende ut fra gjesten selv og ut fra den fortelling gjesten legger frem. Den filosofiske holdning kan sies å komme i forlengelsen av den empatiske holdning. Den filosofiske holdning forstås her som en oppriktig nysgjerrighet og omsorg. Undersøkelsen av gjestens emne skjer i et rom av åpenhet, likeverd og kreativitet. Anders Lindseth vektlegger filosofens genuine interesse for det den andre sier. I en samtale med Helge Svare trekker han frem tre filosofer (Løgstrup, Heidegger og Nietzsche) som han gir et fellestrekk gjennom deres vektlegging av at: «filosofien ikke er en vitenskap som forsø- ker å få overblikk over verden som et objekt eller samling objekter som skal ordnes på en systematisk måte, men et forsøk på å fange inn livserfaringer som et løpende prosjekt, som noe som foregår i tiden, som utrykker seg i tiden, og som trenger den filosofiske refleksjo- nen for å finne sitt uttrykk.» (Svare & Lindseth, 2002, s. 117). Nietzsche åpner Moralens oprindelse slik: «Vi erkendende mennesker kender ikke os selv: det har sin gode grund. Vi har aldri søgt etfter os selv – og hvordan skulle det da ske, at vi en skønne dag fandt os selv?»(Nietzsche, 1993, s. 15). Å samtale med en filosof kan være et skritt på veien mot bedre kjennskap til seg selv. Nettopp fordi filosofen ikke er behjelpelig med å søke klarhet ut fra systemer. Filosofen søker heller ikke etter en «normal» eller predefinert «orden» eller balanse som en forutsetning for et godt liv. Den filosofiske refleksjon kan sies å være verktøyet som søker å nærme seg gjestens problemfelt gjennom undersøkelse av hans eller hennes erfaringer. En oppnådd «orden» kan i bestefall sies å være en innsikt om delene.

Filosofisk praksis som samtaleform i fengsel

Når man oppsøker en samtalepartner, om det er en filosof eller psykolog eller andre, vil temaet som snakkes om være preget av hvordan det har berørt gjesten. Samtidig også hvordan det berører den profesjonelle samtalepartner som personen har oppsøkt for samtale. Vi mennesker er ofte ubevisst oss selv som tolkende vesen: at våre opplevelse av hendelser og situasjoner er påvirket av hvordan vi står i forhold til det som opptar oss. Når vi står midt oppe i en situasjon, eller når noe oppleves så sterkt at vi ikke klarer å se


annet enn fortvilelse, rotløshet eller dyp forvirring, er den profesjonelle samtalepartner trent i å søke oversikt over problemfeltet. Filosofens tilnærming til den profesjonelle samtale baserer seg ikke på systembaserte metoder og empirisk forskning. Men jeg vil påstå at den filosofiske samtale er et supplement til psykologers streben etter å hjelpe innsatte til å søke oversikt over sine problemer. Den filosofiske samtale kan hjelpe innsatte til utvidet selvinnsikt, og slik bidra til en økt selvbevissthet rundt valg og holdninger.

Den innsatte som opplevde meg som aktivt spørrende, og seg selv mer reflekterende enn fortellende, kan sies å understøtte den filosofiske holdning i filosofisk praksis. Min spørrende holdning kan sies å være min metode. Hensikten ved å være spørrende, er at den innsatte selv skal finne oversikt over temaet vi snakker om. Om jeg ser «årsaken» til problemet, eller får en forståelse av hvordan gjesten kan komme ut av en situasjon som har blitt fremlagt som problematisk, er det likevel ikke min oppgave å legge frem denne innsikten for gjesten. Men jeg vil heller ikke la mine antagelser gjøre dialogen om til et «intervju», som et middel til å få den innsatte til å oppnå den innsikten jeg innbilder meg selv er den rette. Jeg har ingen skjulte hensikter, ingen egen plan som jeg leder den innsatte innenfor. Det er selve veien og undringen i re- fleksjonen, som er målet for samtalen. Samtidig gjestens egen deltakelse og posisjon som medreisende i det felles univers vi sammen skaper etter vert som hans/hennes historie legges frem.

Her kan vi igjen trekke inn parallellen mellom samtalefilosofen og romanfortolkeren. I samtaler med innsatte, avdekker ofte samtalen at mange problemer har røtter i manglende samsvar mellom verdier og handlinger. Den innsattes handlinger og livsførsel går på tvers av de verdier og holdninger den innsatte mener å ha. Slike avdekkinger kan komme til syne når filosofen inntar en spørrende holdning, i hensikt å oppnå en helhetsforståelse av en historie, slik romanfortolkeren også gjør: Hvem spiller hovedroller og biroller i historien? Hvilken synsvinkel fortelles historien ut fra? Hva er grunnen til at den gjeldende synsvinkel er valgt (bevisst/ubevisst)? Hvilken betydning har det for historien at den gjeldende synsvinkel dominerer? Hvordan fargelegger den innsatte personer og situasjoner i historien? Hvordan fargelegger den innsatte seg selv? Hvordan fargelegger andre personer i historien den innsatte? Hvordan henger historien sammen? Hvordan henger den ikke sammen? Hvilke forhold har den innsatte til det som fortelles? osv. For at den innsatte skal oppnå ny innsikt, er det nødvendig at han hele tiden er aktiv deltaker i befa- ringen og kartleggingen av det tenkerom som dannes gjennom samtalen. Den filosofiske holdning skal bidra til at det felles tenkerom rommer åpen lytting, refleksjon og kreativ undring.

Erfaringer fra samtaler

Jeg hadde en innsatt til samtale, som for mange fremstod med aggressiv og problematisk atferd. I det han kommer inn på kontoret, setter han seg henslengt i stolen, og inntar en tøff holdning. Han starter med å fortelle meg om ulike oppførsler som har ført til reaksjoner fra andre, samt hans eget syn på hendelsene. Jeg lar han fortelle alt han har på hjertet, ut fra sin egen forståelse av og sitt eget perspektiv på de situasjonene han forteller om. Historiene han forteller meg fargelegger en litt farlig mann som du ikke bør bråke med eller gjøre sint. Persongalleriet er preget


av mennesker som er sinte på han, og flere er redd for han. Personene i historien blir av den innsatte fremstilt som uinteressante, uten betydning for han, og som han helst ikke vil ha noe med å gjøre. Ut i samtalen spør han meg om jeg kan si hvordan jeg oppfatter han. Jeg tar utfordringen, og sier at for meg fremstår han som en såret mann. Jeg sier videre at det virker som han bærer på mye stolthet som gjør at han utad fremstår rakrygget, men at jeg forstår fasaden kun som et forsvar mot manglende anerkjennelse fra andre. Den innsatte ser på meg, og sier etter en stund at det er riktig. Han var litt overrasket over at jeg ikke hadde omtalt han som bråkjekk og irri- terende slik de fleste andre gjør. Da han kom til den første samtalen, var han egentlig ikke interessert i å ha samtaler. Da timen var over, spurte han om vi bare kunne ha en samtale i uken, eller om vi kunne ha flere. Jeg hadde utfordret han, vært oppmerksom på at fortel- leren ikke nødvendigvis fremstiller sin historie sannferdig. Fortelleren hadde valgt sitt persongalleri, ikke fordi de var uten betydning for han, men fordi de spiller sentrale roller i livet hans. En helhetlig forståelse av mannens historie krevde aktiv lytting og kritiske spørsmål til det som ble fortalt.

Erkjennelsen av hans sårede stolthet og svekkede selvbilde var viktige verktøy på veien mot å stabilisere hans indre uro. Men jeg oppfattet at hans positive innstilling til samtalene kom av at han opplevde et rom der han kunne bevege seg bak den overfladiske overflaten han fremstilte. Han var ikke ute etter en forklaring på sin ustabile atferd, men han ønsket å bli møtt: Å bli sett. Jeg vil si at han trådte inn i det fortrolige rom da han oppdaget at jeg faktisk lyttet til det han sa. Og ikke lyttet til han ut fra den beskrivelsen andre gir av han. En fortelling kan ikke forstås bare i kraft av ord, men språket omhandler også kroppsspråk, toneleie, ansiktsuttrykk osv. Det er ikke min oppgave å tolke de jeg har til samtaler. Men det er min oppgave å innta en aktiv kritisk holdning, slik at den jeg har til samtale kan argumentere rundt den tolkning han eller hun selv inntar til seg selv og sin fortelling.

En annen jeg har hatt til samtaler, fortalte meg at kriminelle holdninger ligger i blodet. Slik frala han seg alt ansvar. Man velger ikke å være kriminell, sa han, men det er noe man er. Mot slutten av samtalerekken kunne han likevel ikke lenger med sikkerhet si at å være kriminell og ha kriminelle verdier ligger i blodet. Han ble med på en reise bak det han tok for gitt. Reisen innbefattet refleksjoner rundt en viktig person i livet hans, og denne personens stadige misfornøydhet med han. Denne personens ord og handlinger bygget opp under et såret og utilpass selvbilde. Opplevelse av manglende forståelse og lydhørhet overfor usikkerhet og søken etter trygghet, skapte hardhet og avstand. Opplevelsen av å bli ignorert ble bensin for mer utagering. Hans utagering, som var et rop om støtte, og et ønske om å være som andre, ble handlinger som satte hans annerledeshet i fokus. Videre i samtalene reflekterte vi rundt mannens oppvekst, og hans utvikling mot kriminelle handlinger for å få innpass i miljøer. Hans kriminelle vending ble hans måte å bygge selvtillit. Om man ønsker å bruke diagnostiske begreper til slike åpenbaringer, kan man si at han kom i nærkontakt med sin egen eksistensielle problematikk. Gjennom en undersøkelse av hvordan han forstod seg selv og andre, åpnet vi skuffer som satte ord på motgang, manglende anerkjennelse og dårlig selvtillit. Slik kunne vi også videre finne et vokabular som beskrev grunnen for hans stadige behov til å


tøye strikken lenger enn de andre. Han hadde et ønske om å oppnå respekt. Samtalene skapte en åpning til et ærlig tenkerom. Innenfor tenkerommet ble det ryddet plass til undringer og refleksjoner rundt erfaringer og opplevelser i relasjoner med andre. Kritisk tenkning rundt ulike minner om situasjoner som dukket opp under samtalene, gjorde at andres avvisninger og negative holdninger til han, fremstod som forklaringer på de holdninger han hadde utviklet. Hans ytre fasade hadde ikke et opprinnelig ønske om å skremme og skyve vekk andre mennesker. Men fasaden beskyttet et iboende ønske om nærhet. Et ønske om å bli likt uten å måtte strekke strikken lenger enn alle andre.

Erkjennelse er et viktig filosofisk spørsmål. En innsatt kom til meg og sa at han trengte å jobbe med egen erkjennelse. Han hadde vært i en livssituasjon de siste årene som hadde vært preget av løgn og skam. Hans skyldighet og dårlige samvittighet ble opplevd som en septiktank overfull og ute av styring. Han hadde mistet styringen, og demningen hadde tettet igjen den tidligere bevegelsen som kjennetegner et fungerende fordøyelsessystem. Vi bestemte oss for å starte med samtaler der vi skulle vie den brutte selvtilliten fokus. Utfor- dringen ble hvordan vi skulle bygge den opp igjen. Vår tilnærming til problemet «ødelagt selvtillit», ble nysgjerrige betraktninger rundt verdier, ideer og holdninger. Målet var at mannen skulle tenke skritt for skritt rundt sine verdier, for å finne et fotfeste han kunne trives med innenfor sin nye livssituasjon. I undersøkelsen av verdier og holdninger, hadde vi samtaler rundt hvilke retningslinjer han hadde fulgt frem til denne situasjonen oppstod. Videre snakket vi om hvilke verdier og holdninger han nå måtte endre på, ut fra den situasjonen han var kommet i. Vi hadde mange samtaler om hvordan det er å gå fra en type verdisett til et annet. Det var snakk om store forandringer hos en mann som tidligere anså seg selv som forsørger og selvstyrt, men som nå var blitt avhengig av andre på en mer omfattende måte. Ikke minst var hans omstilling ufrivillig. Vi brukte flere bilder gjennom samtalerekken. Blant annet hadde vi mange samtaler om rommet: Hvordan finner man roen i et nytt rom? Og hvordan blir man i stand til å parkere den vante selvstendighe- ten, og akseptere og føle seg komfortabel med en ny ramme. Samtalen bevegde seg også innenfor begrepet bitterhet, et begrep som beskrev mye av mannens følelsesliv de siste årene. Er bitterhet noe som bidrar til å stenge for frihetsopplevelsen innenfor nye spilleregler? Under samtalene utviklet mannen en stadig mer åpen holdning til sin nye tilværelse. Trinnvis aksept og forståelse av hvordan han opplevde seg selv, og seg selv i forhold til andre, gav mannen nytt kart og kompass i sitt nye hverdagsliv. Den nye innsikten, gav også kompasset retning, og han kunne på nytt stå stødig ved roret innenfor det nye spillerommet.

Skjervheim sier i Psykologien og mennesket si sjølvfortolking at mennesket på en måte er sin egen selvfortolkning. Spørsmålet er om å kjenne seg selv er et psykologisk problem eller ikke. «Å forhalda seg til seg sjølv, å stå i forhold til seg sjølv, inneber at ein fortolkar seg sjølv og sin plass i verda.»(Skjervheim, 2002, s. 95). Kort tid etter jeg begynte i Bjørgvin fengsel, merket jeg meg at mange innsatte er opptatt av det de kaller det «firkantede» eller det «normale» livet. Men ikke i positiv forstand. De bruker det heller som et argument for noe de ikke vil være en del av. Flere sier at «kantene» eller reglene innenfor det «normale», er et hinder for alt de ønsker


å gjøre. Jeg har hatt mange samtaler med innsatte som fremstiller «A4-livet» som et hinder, og som stadig bruker betegnelse A4-liv som kritikk av alt man ikke vil høre til under. I disse samtalene trekker jeg ofte frem Nietzsches (2003) sitat; all sannhet er en estetisk relasjon. Jeg forteller at dette sitatet sier noe om at vår forståelse av verden avhenger av hvilke forhold vi har til verden; hvordan vi orienterer oss i verden i henhold til våre verdier og meninger. Så spør jeg den jeg har til samtale: hva er din «sannhet»? Hvordan er din «firkant» konstruert? Hva er grunnen til at du er så opptatt av alle kantene som du omtaler som hindringer? Hva er din forståelse av deg selv innenfor disse kantene? Innsatte blir ofte stille når jeg stiller disse spørsmå- lene, og blir tydelig berørt av dem. Sitatet vekker spørsmål som gjør at det plutselig er en selv som står i fokus, og ikke alle de andre. Mange av samtalene beveger seg rundt hvilken rettesnor, valg og verdier man orienterte seg etter.

Grunnen til at jeg trekker frem dette temaet, er at det viser hvordan den filosofiske undersøkelsen kan bevisstgjøre oss på oss selv. Mange innsatte forblir innenfor en kritikk av alle andre. De forstår seg selv som fanget i sin egen verden, som tilskuere til eget liv. Flere i denne gruppen ser ikke seg selv som (ansvarlige) deltakere i de handlinger eller situasjoner som blir omtalt som hemmende for ønsket liv. Man kan sammenligne denne holdningen med barnet som gir mor skylden for sanden på brødskiva, selv om det er barnet selv som tar med seg den sandfrie brødskiva i sandkassen. Slik jeg oppfatter innsattes fokus på kritikk av ytre rammer, brukes påstander om ytre rammer som en flukt bort fra misforholdet mellom egne verdier og handlinger. Det er lettere å si noe om ytre rammer, enn å ta tak i ens egen romlige bevegelse innenfor rammene eller kantene. For den som ønsker å ansvarliggjøre seg som deltaker i egen hverdag, kan den filosofiske samtale bidra til å oppnå en bevisstgjøring på seg selv og sin plass i verden. Både i forhold til kantene (eller firkantens rammer) og det som er innenfor kantene. Kritiske og undrende samtaler kan bidra til å oppnå en mer samstemt forståelse i henhold til egen levemåte og ønsket liv. Den samme problematikken gjelder der innsatte fargelegger problemstillinger svart eller hvitt, eller argumenterer i form av enten-eller. Når slike påstander kommer opp spør jeg ofte: Hva er det du fargelegger svart eller hvitt? Hva er imellom enten-eller? Flere av disse samtalene har stoppet opp de skråsikre tankerekkene, og startet en kritisk undring rundt sin egen rolle.

Filosofiske samtaler for innsatte – en kilde til bevisst selvforståelse?

Tilbakemeldingen fra den innsatte som jeg siterte i begynnelsen fortsetter slik:

Her i fengslet har jeg sett at filosofiske spørsmål kan angå meg. Jeg kan ta del i filosofiske samtaler uten å være dyp, og jeg kan bruke samtalefilosofi og dialogisk holdning i mitt konkrete liv.

I den filosofiske samtale søker gjesten (og filosofen) en forståelse av hvordan gjesten erfarer seg selv i forhold til temaet. Og fra hvilke grunner /grunnpilarer (verdier, holdninger, meninger, sannhetsforståelser) denne forståelsen springer ut av. Det er ikke opprinnelsen eller årsaken til problemet den filosofiske samtale nødvendigvis er opptatt av. Men den retter seg mot en oppklaring og forståelse av hvilken betydning problemet har eller har hatt for han/henne. Nietzsche sier: «Du må lære å


se bort fra deg selv, for å se meget: til det må alle tindebestigere herdes. Den som er nærsynt og nærgående i sin erkjennelse, hvorledes skulle han kunne se annet enn de nærmeste og mest nærliggende årsaker?»(Nietzsche, 1962/ 1999, s. 101). Eller som en tidligere innsatt sa til meg; Livets kompliserte enkelthet. Du må gjøre det som skal til, gå den veien du skal gå for å komme dit. Det krever tålmodighet og at man er direkte.

Filosofens oppgave kan sies å være et bidrag til å åpne det fortrolig rom, der den eksistensielle forvirringen søker en oppklaring ved å opprettholde en kontakt mellom det konkrete liv og tankene rundt det. Det sårbare og ærlige som etter hvert fletter seg inn i dialogen, har som mål å skyve vekk mursteiner som tidligere har lukket, omsluttet og hindret tankene fra bredere overblikk og ro.

The happiness of your life depends upon the quality of your thoughts (Marcus Aurelius) Jeg vil rette en takk til innsatte/tidligere innsatte som har bidratt til spennende samtaler og refleksjoner rundt viktige tema.

Litteratur

Bakthin, M. (2003). Latter og dialog. Utvalgte skrifter. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.

Marinoff, L. (2003). The big questions. Therapy for the sane or how philosophy can change your life. London: Bloomsbury.

Nietzsche, F. (1993). Moralens oprindelse. Et stridsskrift. Fredriksberg: Det lille forlag.

Nietzsche, F. (2003). On Truth and Lies in a Nonmoral Sense. I L. Cahoone (red.), From modernism to post- modernism. (2nd ed., pp. 109–116). Cornwall: Blackwell Publishing Ltd.

Nietzsche, F. (1962/1999). Slik talte Zarathustra. Oslo: Gyldendal.

Schuster, S.C. (1999). Philosophical practice, an alternative to counselling and psychotherapy. London: Praeger.

Skjervheim, H. (2002). Psykologien og mennesket si sjølvfortolking. I J. Hellesnes & G. Skirbekk (Red.), Mennesket (s. 90–102). Oslo: Universitetsforlaget.

Svare, H., & Lindseth, A. (2002). Samtalens plass i et menneskeliv, Samtiden. Tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål, 3, 114–123.