Kultursalongen - en kulturell møteplass for musenes venner!



"La mig begynne min sang med Helikons muser, som råder over det store og hellige bjerg, hvor de har deres bolig; dér omkring kilden med mørkeblåt vand og om altret for Kronons' mæktige søn de træder i dans på smidige fødder".


KULTURSALONGEN

Etablert 7. februar 2009

av salongvertinnen
Snefrid Reutz-Håkenstad


 "Når historia søv, talar den i søvne: på
panna til det sovande folket er diktet
eit stjernebilete av blod. Når historia
vaknar, blir biletet handling og diktet
blir til: Poesien går til aksjon."

 Octavio Paz/Åse Marie Nesse fra "På veg mot diktet" 


Den første renoverte franske salong, Hôtel de Rambouillet, så dagens lys i Paris 1607. Grunnleggeren var italienskfødte Catherine de Vivonne, marquise de Rambouillet, som ledet sin litterærfilosofiske salong helt fram til sin død 1665. Gjennom mer enn 4 århundrer, har en lang kjede av driftige, modige kvinner trosset samfunnets normer og konvensjoner, og etterfulgt Catherines eksempel. Salongvertinnene har vært utradisjonelle, intelligente kvinner, som med stort pågangsmot og kreativitet, har pløyd vei for kommende generasjoner kvinner så vel som menn.

 Det er med stor ærbødighet og takk jeg nå griper tak i vandrestaven og begir meg meg ut i mansjen på nye, spennende eventyr!

Sammen trer vi inn i det offentlige rom
Et uforutsigbart møte
Det eneste vi vet
er at noe
kommer
til å skje!


 

Litteratursalong i Paris rundt 1728. Jean Francois de Troy (1679-1752) leser fra Moliére. Oppleseren er opprinnelig fransk rokokkomaler og tapetdesigner.

"Salongkultur dufter av punsj og sigarer, minner om rød fløyel og palmer i potter. For to hundre år siden var salongen borgerskapets og aristokratiets kulturelle samlingspunkt, der samtaler sto i fokus. Salongen ga kvinnene mulighet til å delta offentlig, og fikk mange av dem til å skrive".



Jeg vet ikke hvorfor jeg sjarmeres av utgåtte trær og hus
Kanskje sammenfaller vår lengsel til dager utenfor tid
Til sjeler fratatt sin stemme
Kanskje er det bare et melankolsk sukk over det hele
Erkjennelsen av det absolutte
Endelikt


 

En kvinnesalong på 1600-tallet malt av Abraham Bosse. I den gamle verden på 1600-tallet, kunne en særskilt utvalgt krets fra byens overklasse samles for å "holde salong", det vil si prate om litterære hendelser eller hva som helst, i hverandres hjem.

 

Elizabeth Robinson Montagu (1718-1800), best kjent som "Queen of the Blues", var en lærd og rik vertinne, kulturens beskytter, forretningskvinne, litteraturkritiker og skribent. Ledet og organiserte den uformelle og intellektuelle sirkelen kalt "Bluestocking" som kom sammen for å konversere i stedet for å spille kort. Fru Montagus hjem i Londons Mayfair, ble et sosialt senter - salong for den intellektuelle sosietet. På bildet (1778) ser vi Montagu sittende i midten, omkranset av sine venninner fra sirkelen "the Blues".

På 1700-tallet utviklet salongene seg til å bli en slags informative samfunnsinstitusjoner med almene åpningstider,
 der ikke bare adelen slapp inn. På 1800-tallet mister salongene sin betydning. Salongene fortsetter inn på 1900 tallet, men vender tilbake til å bli et overklassefenomen.


Why do I avoid the routes
Which the other travelers take,
To search out hidden paths
Through snowy cliff tops?

I have truly done no wrong
That I should shun mankind.
What foolish desire
Drives me into the wastelands?

Signposts stand along the roads,
Signposts leading to the town;
And I wander on and on,
restlessly in search of rest.

One signpost stands before me,
Remains fixed before my gaze.
One road I must take,
From which no one has ever returned.

Teksten hentet fra sangsyklusen Winterreise
Tittel: "Der Wegweiser"/"The Signpost"



 

"...When the publishers told Franz Schubert (1797-1828) that people found the accompaniment to his songs too hard and the keys often too difficult, and that, in his own interest, he ought to pay more attention to this, he always replied that he could not write differently and that anyone who could not play his compositions should leave them alone and a person to whom one key was not as easy as another was, anyhow, not in the least musical."



En Schubertiade malt av Julius Schmid. Salongene ga kunstnerne muligheter til å vise seg fram og få kontakter med folk som kunne hjelpe til med finansene.

 

En Schubertiade hjemme hos  Josef von Spaun, 15. desember 1826. Tegnet av Moritz von Schwind (1804-1871).

 

"When I visited him for the first time, and it was in winter and extremely cold, I found him in a dimly lit, damp, unheated little room; he was sitting wrapped up in an old, threadbare dressing-gown, freezing with cold, and composing."

Anselm Hüttenbrenner

Navnet Schubertiade er et begrep som oppstod på Schuberts egen tid, nærmere bestemt 1821, og er knyttet opp til private, intime huskonserter der framførelse av Schuberts musikk står i sentrum. Huskonsertene forøvrig hadde sin glansperiode i Wien fra ca. 1815 og fram til Schuberts død 1828. Franz Schubert var født 1797, og bodde i Wien hele sitt korte liv.

Første del av 1800-tallet innleder en periode hvor det var viktig at folk kunne vise til en viss form for dannelse hvis man ønsket å omgås mennesker i de høyere kretser. Dannelsen innebar blant annet kunnskaper om musikk, og helst skulle man også selv kunne spille et instrument. Derfor bestod underholdningen i forbindelse med selskaper ofte av framførelser av musikk, dans, sang og opplesninger. Schubert var en flittig deltager på slike underholdningskvelder og hentet mange av sine tekster, som han tonesatte, fra høytlesningene hos venner. Sentralt stod instrumenter som klaver, lutt, cither og harpe, og ble betraktet som egnede instrumenter for kvinner. Fløyte og fiolin kom ikke på tale. En slik aktivitet kunne føre til at man, dog utilsiktet, kom til å vise sine bare armer. For at en mann skulle tillate seg å spille klaver, måtte han ha status som profesjonell musiker.

Schubert selv hadde mange diktervenner og musikere i sin omgangskrets, og flere ganger om uken avholdt de musikk og opplesningsaftener. Det var disse private huskonsertene som etterhvert gikk under betegnelsen Schubertiader. Huskonsertene var hovedsakelig konsentrert rundt Schuberts egen musikk, men det sosiale var også viktig. Folk diskuterte kulturelle emner innenfor musikk, diktning, filosofi m.m. Dessuten ga sammenkomstene Schubert muligheter til å utprøve sine verker for den tiltenkte instrumentbesetningen. Det gjelder spesiellt hans lieder.

Schubertiadene, som Schubert var en del av, var ofte meget løsslupne. I en beskrivelse fra 1821 fortelles det hvordan en nær venn av Schubert inviterte ham og 14 andre bekjente til en sammenkomst. Den kvelden ble det spilt og sunget mange Schubertlider med Schubert selv ved klaveret fram til klokken 22:00, hvoretter man gikk over til å drikke punch. Det ble tilsynelatende drukket en del, for klokken ble 03:00 før folket vendte hjemover.

 

Portrett av Camilla Collett malt 1833 av Jacob Munch.

Foto: Rune Aakvik
Eier: Oslo Museum (ref. OB.00808)

 

Salongvertinne Sophia Elisabet Brenner,
født Weber (1659-1730),var Sveriges første kvinnelige skjønnlitterære forfatter. Opponent mot 1700-tallets kvinnesyn, og var den første som kjempet aktivt for en intellektuell frigjørelse for kvinnene i Sverige.

Så og si enhver salong hadde sin vertinne, en kvinne som samlet "interessante mennesker" til regelmessig, selskapelig samvær. Det var et poeng at deltakerne skulle være forskjellige, og man kjempet om de beste gjestene. I praksis samlet salongen gjerne kunstnere, vitenskapsmenn, skribenter og diplomater. Ved flere tilfeller opptrådde vertinnen som en debattleder, og det finnes eksempler på "salongdamer" som i praksis oppførte seg som politikere.

Salongkulturen har røtter tilbake til renessansen, men er på sitt mest blomstrende i opplysningssalongene i Frankrike på 1700-tallet. I Tyskland var salongene mest litterære, i Wien musikalske. Salongenes mest kjente vertinne er madame de Staël, forfatterinnen som hadde sin krets i Genhve. Impulsene gikk fra Kontinentet til Norden. I København samlet man seg om Kamma Rahbek og Friederike Brun. Catharina Kølle (1788-1859), norsk eventyrer og akvarellmaler, samlet "opplyste bønder" i Ulvik i Hardanger, til samtale om avisartikler, der vertinnen hadde understreket viktige avsnitt. I Christiania holdt ekteparet John og Martine Collett salonger i sin engelske hage. Fruen var forøvrig direktrise i byens dramatiske selskap.

Bernt Anker var også en utmerket "salongvertinne", skjønt gjestene klaget over at han så seg i speilet mens han snakket til dem. Å få en kjønnsblandet forsamling til å fungere, ble regnet som forutsetningen for et kulturliv. Dette var i en tid da det ble arrangert brylluper i Bergen, der bruden var eneste kvinne. Salongene skulle ikke være middager eller drikkelag. Det ble gjerne servert te, kavringer, mandler og rosiner. Herrene savnet nok de mer løsslupne drikkelagene, men salongene ga kvinnene nye muligheter. Ofte inviterte man noen eteriske, unge damer som skulle synge arier fra Parisiske operaer, eller bare posere. Ida Brun, datter av den danske forfatteren Friederike Brun, var kjent for å opptre som statue.

Vertinnen regisserte samværet. Kvinnene deltok i samtalene, men skulle også "forskjønne" salongen med kropp og stemme. Vertinnen kunne lese opp fra dagboka si, eller sirkulere den blant salongens deltagere i en slags lesesirkel, slik Christiane Koren gjorde på begynnelsen av 1800-tallet. Dagboka var en journal, som handlet om hva hun hadde sett, hørt og lest.