Uke 37
Ukens dikt er skrevet av Ingeborg Refling Hagen (1898-1989), og hentet fra hennes første diktsamling ved samme tittel (1932).
Jeg vil hem att
På hospitalet i Chicago
Jeg vil hem att, søster Anne!
Jeg vil hem til gamlelandet for å dø.
Jeg vil bæres ned gutua fra tunet vårt heme,
lesses varlig oppå kjerra til Johan og Per.
Jeg vil kjøres som gravbrur langs min barndoms landeveg,
mens hengebjørka glitrer og heggblomster sner.
Jeg har vasket klær her i Uniten, søster Anne.
Jeg har stivet, strøket, presset, jeg har slitt.
Jeg har reisepenger hem att i en bankbok, søster Anne,
alt jeg kunne spare etter tredve års slit.
Så du lyt be’a dokter’n få meg fresk att, søster Anne.
Kanskje rekk jeg hem til pinse.
Kanskje kan jeg ennå leve litt.
Ser du sola bygger kveldsbru over Mjøsa, søster Anne?
Ser du huset oppå bakken?
Jeg vil hem att!
Det er huset vårt.
Der bor far og mor og bestemor og alle mine søsken,
vi er mange ser du, søster –
det er seks ta øss.
Å til mat så har vi salt og poteter og laka.
Å du søster Anne! Laka dæ æ godt!
Gjennom myra under bakken blinker bekken.
Det blir sikkert tidlig vår i år –
Ser du stenhella ved kulpen, søster?
der syns sot og oske etter klesvasken vår.
Og før vintersnøen bråner bakved fjøset og i skogen
gror det solblomster på myra rundt om bekkefaret vårt.
Og når snøen vel er borte, bakved fjøset og i skogen,
blir det brudehvitt av hvitveis rundt om bekkefaret vårt.
Nedst i røysa oppi bakken står en gamal hegg og bløme.
Der i bakken under heggen har jeg lekestua mi.
Bekken klukkler under bakken, fuglen skvatrer rundt i bjørkom,
Vesle-Eli skråler yrt og syng og svøver dokka si.
Men ved pinsetid driv stjernesnø om lekestua mi.
Og når pinseklokker ringer, leker vi at vi har bryllup.
Og en barnebrurferd trasker to og to rundt heggen
medens stjernesnøen driver over ferd og brurepar.
Vil du ha’n Vesle-Ole som her hos deg står?
Ole, vil du ha’a Inga? – Vener brur du alder får.
Og det kvitrer oppi heggen tit-tit, tit-tit, tit-tit deg!
Presten messer ja og amen,
og de skrattler alle sammen tit-tit hi-hi-ha-ha deg!
Søster Anne, hør! De skråler nedi bakken –
Se de ringer seg til lek og dans.
Alle småjenter vil være vakrest,
alle vil de velges ut til brura,
alle strever de og binder krans.
Bare Vesle-Eli nynner glad for filledukken:
”Neste sommer blir jeg sikkert brur,
neste sommer blir jeg syv år som de andre,
neste sommer blir jeg syv, da står jeg brur.”
Jeg stod barnebrur ved heggen der for førti somre siden
med hvitveiskrans i håret og blåveisblått blikk.
Jeg var vakreste småjenta blant ongom det året.
Du skulle sett meg, søster, med krans i håret mitt,
det var bløtt og fint og krøllete, ja blankere enn ditt.
Trur du jeg blir bra att, søster Anne?
Jeg lyt hem til gamlelandet for å dø.
Jeg vil bæres ned guta frå tunet vårt heme,
lesses varlig oppå kjerra til Johan og Per.
Jeg vil kjøres som gravbrur på landevegen der.
Å du søster! Slike veger finnes itte her!
Langs gutu, stig og kongsveg er det dype blomstergrøfter,
der veks smørblom og ballblom i frodige kjerr.
Og på mosegrodde stengard blomstrer nypetorn,
veks det renfann, veks det bring og villripsbær.
Å du søster! Slike veger finnes itte her.
Det er klokkeklang og brureferd langs mitt lands landeveger.
Slik er mitt lands landeveger.
Eventyrets landeveger.
Og de slynger seg i sinnet,
og de synger i mitt minne,
blomsterkranste og med solspill over barnelek
og brureferd.
Å, du kjære søster Anne! Slike landeveger
finnes itte her!
Det er fryd og lek og latter i mitt lands glade netter.
Og par og par trer dansen over midnattslyse sletter.
Det er dugg og lys og blomsterduft i mitt lands sommermorgen.
Og bjørka glitrer, og hegg og rogn står snødrevhvit om våren.
Å – Jeg kjenner jeg blir bra att, søster Anne!
Hjelp meg bare hem att. – Heme er det vår –
Jeg skal leve lenge ennå jeg i gamlelandet,
kvile ut ved lekestua under heggen vår.
Skund deg søster, nå kjem båten!
Farvel! Hils til Marte og til Liv!
Å! Jeg hører braket alt fra tømmerfossen.
Sjå! Der ryk det av ei pipe bortpå Vik!
Hu! Det mørkner, søster Anne! Er det skogen?
Er jeg heme? – Er det skogen min?
For i mitt land er det store skoger, søster Anne,
miledype brer dom seg i bygdom inn.
Itte gråte, søster Anne, her er mørkt, men jeg er kjent her.
Kom du bare trygt med hånden din.
Jeg
skal leie deg og finne rette stigen.
Her er ingen fare her i skogen min.
Jeg værer det på duften av Linnea.
En sansløs glede risler gjennom sjel og sinn.
Jeg hører det på kvitringen at rettnå er det morgen,
jeg hører det på susingen.
Jeg er i skogen min.