~ Fiske og sjøbruk er vår nest største eksportnæring ~

Fiskeripolitikken er lite belyst og debattert utenom i næringen selv. Dette står i sterk kontrast til at fiske, og sjøbruk generelt, er vår nest største eksportnæring. Når «oljeeventyret» tar slutt bør sjøbruk kunne bli den største, selv med strenge krav til økologisk og sosial bærekraft. Ikke minst er havet globalt en helt avgjørende matkilde, som ofte kommer i skyggen av problemstillingene i landbruket.

Lukking av fiskeriallmenningen, strukturering og privatisering av kvoter har vist seg mislykket: Vi ser opphopning av ressurser hos noen få eiere, kapasitetsøkning og press på fiskeressurser med høy verdi, men også underfiske på arter som kunne vært utnyttet bedre. Vi opplever nedleggelser av landmottak, utarming av lokalsamfunn og at det har blitt vanskelig å etablere seg som fisker. Miljøpartiet De Grønne vil gjenåpne fiskeriallmenningen.

Vi har fått en kapitalintensiv næring i form av fartøyer der store verdier går til finansnæringen. En følge av dette er en flåte som er lite robust i perioder med mindre kvoter, og som derfor presser myndighetene til å tøye kvotene utover det økologisk tilrådelige. En annen konsekvens er at fisken tas stadig lengre fra kysten, med negative konsekvenser for energibruk til drivstoff/frysing og utarming av mottak og industri på land som resultat. For enkelte bestander betyr det at fisken tas før optimal alder, slik at bestanden kommer inn i en ond sirkel – denne må brytes.

Fiskeomsetningen på hjemmemarkedet sliter med vedvarende strukturproblemer. Innenlandssalget av fisk kunne vært doblet med bedre kvalitet og produktspekter. Hovedhinderet for dette er sen og dårlig distribusjon, som blant annet bunner i ensporet fokus på eksport innen fiskeindustrien. En større økning i fiskekonsumet vil gi helsegevinst for både individer og samfunn.

Oppdrettsnæringen slik vi kjenner den i dag har miljøproblemer på alle kanter. I tillegg er eierskapet så konsentrert at hvert nytt anlegg i liten grad tilfører lokalsamfunnene noen verdi. Noen av problemene (f.eks. overgjødsling og rømming) kan løses med landbaserte anlegg, andre (bærekraftig fôr og sykdomsspredning) kan det ikke. I all hovedsak kan fiskeoppdrett bli et bærekraftig tilskudd til norsk sjøbruk kun ved en vesentlig reduksjon i omfanget. Fiskeoppdrett utgjør også en utfordring når det gjelder dyrevern.

Norsk hvalfangst er et mørkt kapittel i historien. På grunn av tidligere norsk overfangst har vi en stor del av ansvaret for at mange hvalarter er utrydningstruet. Miljøpartiet De Grønne er mot norsk hvalfangst og slutter oss til retningslinjene fra Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC). Selfangst som storskala kommersiell næring må avvikles, og handel med produkter fra slik fangst må forbys.

1. Å gjenåpne fiskeriallmenningen slik at alle kvalifiserte fiskere får personkvoter innenfor vitenskapelig fastsatte totalkvoter; å avvikle privateide/omsettelige kvoter.

2. Å begrense antallet fiskere når begrenset ressursgrunnlag krever det, ved at kvalifiseringen for kvoter forutsetter oppfylling av visse aktivitetskrav regulert i fiskermanntallet.

3. Å skjerpe inn reglene for fiskermanntallet slik at det bare er reelle heltidsfiskere innen hver flåtegruppe som har tilgang til åpen allmenning.

4. At råfiskloven og deltakerloven skal opprettholdes, med strenge grenser for hvor mange fartøy et rederi kan eie.

5. Å redusere havfiskeflåten til fordel for bærekraftig kystfiske.

6. Å utvikle det norske hjemmemarkedet for sjømat ved å opprette et fiskerisamvirke etter modell fra landbruket, i tilknytning til fisker- og fiskesalgslagene.

7. Å etablere samvirker for foredling og distribusjon av lokal fersk fisk.

8. En vesentlig reduksjon av omfanget av fiskeoppdrett gjennom regulering av fôrproduksjonen. Fiskefôr må bare baseres på avfall, ufisk og andreklasses kornvarer.

9. Større satsing på utnytting av vegetabilsk sjømat som f.eks. alger.

10. Å støtte arbeidet med reell økologisk sertifisering av all sjømat etter modell av landbrukssektoren, i påvente av full økologisering av sjøbruksnæringen.

11. Økt forskning på marinøkologi, årsaker til og konsekvenser av næringssaltutslipp, endringer i bunnvegetasjonen og innføring av nye arter.

12. Økt forskning på selektive og biologisk nedbrytbare redskaper, energieffektive fartøy og miljøvennlige drivstoffer.

13. At fangst- og avlivningsmetoder skal ta hensyn til forskning som fastslår at fisk kjenner smerte på linje med fugler og pattedyr.

14. Avvikling av hvalfangst og storskala kommersiell selfangst.