~ Bistand - Utvikling på egne vilkår ~

Miljøpartiet De Grønne grunngir handels- og bistandspolitikken både med solidaritet og egen trygghet. Rike stater må stille opp for fattige på flere måter: Vi må endre handelspolitikken og ressursbruken vår, og vi må bidra med kapital og teknologi, på lokalsamfunnenes premisser og med respekt for lokal natur og kultur. Trygghet for mat, vann, helse og utdanning må stå i fokus.

Begrepet globalisering rommer mye ulikt. Utveksling av kunnskap og kultur, og samarbeid om felles problemer, er av det gode; men mye av det som kalles globalisering er imperialisme i ny drakt. Store ressurser kreves for å manøvrere i en global markedsøkonomi, med det resultat at private selskaper får makt som overgår mange stater. Både WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, EU og lignende frihandelsunioner er primært opprettet for å øke spillerommet for kapitalkreftene i verden. Dette er et alvorlig anslag mot demokratisk politisk styring av samfunnsutviklingen, og kan aldri veies opp av økt produksjon og velferd på enkelte områder. Miljøpartiet De Grønnes svar på dette er en grønn globalisering, der solidaritet står i sentrum for vår samlede økonomiske politikk.

En milliard mennesker sulter, og daglig dør omkring 25 000 av sult og tilknyttede sykdommer. Hovedårsaken er ulik fordeling av ressurser og kjøpekraft, ikke global mangel på mat. Vi erkjenner likevel at dyrka jord og andre matressurser er begrenset, og at sammensetningen av mat- og arealbruken må endres i mange tilfeller. Stabilisering av folketallet er også avgjørende, og er som all annen utvikling avhengig av at mattrygghet, helse og utdanning ligger til grunn.

Nok, sunn og kulturelt akseptabel mat ble etablert som en menneskerett i FN-erklæringen av 1948, og er slått fast i flere senere konvensjoner. Mattrygghet betyr at alle mennesker til enhver tid kan regne med å ha oppfylt denne retten i praksis. Mattrygghet gjelder for individer, på husholdningsnivå, i lokalsamfunnet, nasjonalt og globalt. Lokalsamfunn og stater må være suverene til å avgjøre sin egen strategi for mattrygghet. Dette må ligge til grunn for alle internasjonale handelsavtaler. Alle stater må så langt det er naturlig produsere mat til eget folk, og utfylle med import og reservelager. Handel med mat er skyld i mye lidelse, men eksport av naturlige overskudd øker verdens mattilgang og er et gode når det skjer på riktige premisser. Det er også avgjørende med individuelle inntekter og et prisnivå på mat som setter folk i stand til å kjøpe den maten de ikke selv produserer.

Ingen nasjoner, uansett naturressurser og dyktighet, har blitt rike av å produsere mat. Men økt jordbrukseffektivitet gir overskudd av arbeids- og hjernekraft, og er et vilkår for å utvikle velferd, et bredere næringsliv, og bli det som kalles et i-land. I denne oppbyggingsfasen må alle nasjoner få styre sin egen nærings-, handels- og tollpolitikk, slik rike land selv gjorde i sin tid. Inntil dagens WTO-regime er demokratisert, må et minstekrav være at mat og vann holdes utenfor avtaleverket.

Helse og nødvendige helsetjenester er en menneskerett som de fleste som lever i dag ikke får oppfylt. I flere land i Afrika har gjennomsnittlig levealder falt betydelig på grunn av HIV/AIDS. Hovedårsaken til dårlig helse er for øvrig andre infeksjoner og underernæring som henger sammen med fattigdom og urettferdig global fordeling. Miljøpartiet De Grønne vil fremme en politikk med sterkere virkemidler for fattigdomsreduksjon og utjevning globalt, og med en vesentlig kraftigere satsing på fullgode helsetjenester for alle, også i fattige land.

Det internasjonale finanssystemet, interbanksystemet, har blitt så stort og liberalisert at det tillater sterkt spekulative kapitalbevegelser som fører til ødeleggende svingninger i valutakurser og utlånsrenter. Dette er en viktig faktor bak ulike økonomiske kriser, herunder u-landenes gjeldskrise. Miljøpartiet De Grønne mener sentralbankenes mulighet til nasjonale reguleringer er avgjørende for å stabilisere og styrke økonomien, ikke minst i u-land.

Norske offentlige virksomheter kjøper varer og tjenester for flere hundre milliarder kroner i året. Dette skjer nærmest uten bevissthet om økonomiske strukturer som opprettholder utnytting av verdens fattigste gjennom miljøødeleggelser, slavearbeid, barnearbeid og brudd på grunnleggende menneske- og arbeidstakerrettigheter. Staten og kommunene må ta langt større ansvar for etikk i innkjøpspolitikken.

1. At norsk bistandsarbeid bygges på prinsippet om hjelp til selvhjelp, slik bl.a. Utviklingsfondet praktiserer det; økt fokus på mikrofinans som supplement til større prosjekter.

2. At selvstendiggjøring av kvinner skal være en målsetning i alt bistandsarbeid.

3. At minst 20 % av norske bistandsmidler rettes mot økt landbruksproduktivitet og tilgang på vann.

4. At en betydelig del av det norske oljefondet skal brukes til utviklingsarbeid i FN-regi.

5. At retten til mat og matsuverenitet og FN-konvensjonen om biologisk mangfold skal ligge til grunn for alle handelsavtaler; utvikling av nødvendige tilleggsprotokoller og andre grep for å sikre nasjonal implementering av disse prinsippene. Sekundært ønsker vi mat og landbruk ut av WTO.

6. En politikk med sterkere virkemidler for fattigdomsreduksjon og global utjevning, med vesentlig kraftigere satsning på fullgode helsetjenester for alle, også i fattige land.

7. Jordreformer til fordel for jordløse, småbønder og lokale fellesskaper; lokal eller nasjonal kontroll over jord, vann, såvarer og teknologi.

8. Økologisk landbruk som strategi for å sikre matjord, vann, biomangfold og lokal selvråderett; forbud mot GMO i landbruket; nei til patentrettigheter på planter, dyr, gener og gensekvenser.

9. Strengere regulering av kapitalbevegelser over landegrensene; avvikling av skatteparadis.

10. At u-land får beskytte deler av sine markeder med selvbestemte tollgrenser, spesielt innen mat og nystartede industrier.

11. At staten og kommunene stiller krav til sine leverandører om at varer og tjenester produseres i samsvar med produsentlandenes egen arbeidslovgivning, og med grunnleggende menneske- og arbeidstakerrettigheter.

12. At Norge blir verdens første Fairtrade-stat.