Levende bygd med røtter tilbake til folkevandringstida!

I løpet av jernalderen framsto Hernes som et bygdesamfunn med viktige institusjoner som ting, religiøst samlingssted og handelsplass. En forutsetning for dette lå i gode forhold for åkerbruk, men fangst, handel med elghud og pelsverk og produksjon av jern har sikkert spilt en minst like viktig økonomisk rolle i jernalderen. Gravfunn tyder på at vi har å gjøre med et samfunn med jevnt over gode kår. Eiendomsstrukturen i Hernes, slik den kommer til syne på 1500-1600 tallet, viser også at krone og kirke må ha hatt sterke eierinteresser i området gjennom middelalderen.

 Senest mot slutten av middelalderen kommer mesteparten av jorda i Hernes i offentlig eie. I følge skattematrikkelen for 1652/53 var det kun to gårder (Herstad og Uthus) der kronen var uten eierinteresse. De andre gårdene lå til prestegården som var eid av kronen. Før reformasjonen var kirken største eier, og det var erkebispesetet i Nidaros som hadde hånd om kirkens eiendom i Hernes. Da mesteparten av kirkens jordegods befant seg i Hernes, hadde området derfor en helt annen eierstruktur enn resten av Elverum. Kronen var største jordeier i Hernes fra reformasjonen til midt på 1600-tallet. Mot slutten av perioden kom statsfinansene i alvorlig uorden. De dansk/norske kongene var involvert i en rekke kriger, og for å finansiere dem, lånte kongen penger av velstående bønder. Som sikkerhet for lånene, fikk bøndene pant i kongens eiendom. Ved krongodssalgene i 1662, ble en del av den pantsatte eiendommen overdratt panthaverne, mens annen eiendom ble solgt til interesserte borgere.

På grunnlag av Bülchemanntallet i 1665 har man regnet ut at folketallet i Hernes og Horndalen på midten av 1600-tallet, må ha ligget rundt 200 personer fordelt på 36 bruker- og 3 husmannshusstander. En husmann på den tiden var medbruker på gården, og kan ikke sammenlignes med en arbeidshusmann på 1700-tallet. I slutten av 1730-årene har folketallet steget til 352 mens folketellingen for 1801 viser en befolkningspopulasjon på 558 fordelt på 48 brukerhusstander, 29 husmannshusstander og 18 jordløse husstander. De jordløse familiene er et nytt trekk i befolkningsutviklingen, og utgjør til sammen 63 personer. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet fortsatte husmennene å kjøpe plassene samtidig som det ble ryddet flere nye småbruk. Ved folketellingen for 1900 bodde det 1360 personer i Hernes og Horndalen. Antall bruk var kommet opp i 180, 39 familier brukte husmannsplasser, og bare 11 personer var uten tilknytning til jord. Brukerne baserte levemåten på det de små brukene kastet av seg i kombinasjon med gårds- og skogsarbeid. Utover på 1800-tallet forsørget stadig flere seg også som skreddere, skomakere og annet arbeid. Rydding av nye bruk og kjøp av husmannsplasser svingte med konjunkturene i skogen. Under høykonjunkturene i siste halvdel av 1700- og 1800-tallet økte nyryddingene mens få tok risikoen på å kjøpe jord og rydde noe eget i de mellomliggende lavkonjunkturårene. Hyppige eierskifter viser at marginene var små selv i gode tider. Den sterke veksten i folketallet førte også til betydelig utflytting. Amerika og Kristiania var de fremste flyttemålene.

Overgangen til1800-tallet varsler endringer på flere områder. Man merker stillstand i korndyrkingen grunnet potetens inntog som en viktig matvekst, omfordeling av jord foregår gjennom opprettelsen av nye småbruk og krakket i tømmerhandelen etter 1814 fører til at sentrale gårdparter må selge. Brukere som kjøper opp jord øker produksjonen, og stadig flere utvider åkerarealet. Gradvis endres kulturlandskapet og gamle dyrkingsmønstre med tradisjoner tilbake til middelalderen står for fall. En betydelig del av jordveien er nå samlet i regelmessige teiger, rydningsrøysene er kjørt sammen i større fyllinger og røyser og grøfting er kommet i gang. Moderne ploger, som bearbeider jorda dypere, legger grunnlaget for en betydelig produksjonsøkning, også salgsrettet produksjon. På grunn av  gode tider i skogen fra midten av 1800-tallet, vokser det fram et skogeierdynasti i Hernes som får betydning både nasjonalt og internasjonalt. Selv om bøndene har sans for å utvikle jordbruket, er det ennå behov for mange hender i arbeid. Vi finner tjenere som gårdsbestyrere, sveitsere og annen fjøshjelp, stuepiker, kokker og kjøkkenhjelp. I storbøndenes familier er det praktiske arbeidet overlatt til leid hjelp mens husbondsfolket administrerte arbeidet. Det bygges våningshus inspirert av hovedstadens villabebyggelse med hageanlegg som også var tidens bystil. Kvinnene kler seg etter bymoten og gifter seg inn i byens handelsstand. Sosialt og økonomisk levde de et liv fjernt fra den vanlige bonde og småbruker.

Etterkrigstida er preget av store endringer innen jordbruk og skogsdrift i Hernes. De fleste bønder og småbrukere avviklet husdyrbruket i løpet av 1950- og 60-årene og satset på produksjon av gras og korn. Mekanisering av jordbruket og skogsdriften førte til at behovet for arbeidskraft sank. I dag har de fleste arbeid innen andre næringer eller i annen næring kombinert med jordbruk. Utviklingen går mot stadig større driftsenheter og et økende antall boligeiendommer.

Kilder: Elverum bygdebok bind 7