 |
|
|
 |
|
Terje Amundsen har bakgrunn i den litterære motkulturen, og har siden begynnelsen av 1970-tallet utgitt en rekke bøker, hefter og ordbilder, hovedsakelig innen lyrikksjangeren. Når han formidler lyrikk, kombineres dette ofte med improvisasjonsmusikk – det være seg tverrfløyte, afrikanske trommer eller sopransax.
Terje Amundsen kåserte over sentrale forfattere og tendenser innenfor retningen moderne poesi med utgangspunk i egne artikler om Rimbaud, Apollinaire, Trakl, den italienske futurismen, dadaismen, surrealismen, John Cage og Frank O’Hara. Artiklene er opprinnelig publisert i tidsskriftet Hedmarkforfatter'n. Hver deltager fikk med seg et omfattende artikkelhefte hjem.
"Jeg tror at lyrikken er like gammel som menneskeheten, og liker å tenke på sjamanen med tromma som noe av lyrikkens opprinnelse. Han framsier ritualer som gir et glimt inn i andre dimensjoner enn det hverdagslige. Som en parentes og kommentar til dette... en amerikansk lyriker, som heter Jerome Rothenberg, er opptatt av å trekke paralleller mellom moderne lyrikk og såkalte primitive folkeslags ritualer og seremonier - ritualer som egentlig er svært avanserte hvis en går nærmere inn på det. Det finnes klare sammenhenger mellom det moderne og det elementære grunnleggende. For min egen del liker jeg å understreke denne sammenhengen ved blant annet å flette inn spill på afrikansk tromme eller sydamerikansk regnstav under diktopplesing."
Foto viser en regnstav laget av indianere i Chile (hul kaktus med tørkede frø inni) som brukes i regnritualer.
Guro von Germeten hadde sett for seg en musikalsk karriere som sanger, men det var før hun forelsket seg i et rødt, italiensk 70-tallstrekkspill, og reddet det fra et liv gjemt bak antikke bøker og spindelvev.
Og her er vidunderet som snart skal pensjoneres....sukk, men det blir i familien!
Guro von Germeten er en dyktig og særegen artist som stråler av formidlingsglede! Og nå tar vi ikke for hardt i...
Guros komposisjoner er inspirert av balkanhumør, cabaretmusikk, skranglejazz og tyske revysanger.
"Poesi er ikke isolert fra andre kunstarter, eller fra samfunnsutviklingen for øvrig, derfor vil kåseriet også omhandle billedkunst, musikk, politiske holdninger og annet som står i sammenheng med poesien. En underleggende tendens er viljen til oppbrudd, en kulturell og til dels politisk radikalisme som drivkraft bak ytringene. Dette bør inspirere til nytenkning også i dag, og til å unngå selvdestruktiv imitasjon. Den moderne tradisjonen er en kulturell klangbunn som kan inspirere, og også provosere, til å finne fram til noe som er vårt eget, enten vi definerer oss som lesere eller som aktive forfattere."
"I løpet av en femårsperiode i begynnelsen av 1870-årene skrev en ung fransk tenåring noen av de mest banebrytende tekstene som finnes innen europeisk modernisme. Han het Arthur Rimbaud. I det ytre framsto han som en rabulist, man han hadde også en sterk bevissthet om hva han ville, og vilje og evne til en fast utmeislet litterær form. I tjueårsalderen sluttet han å skrive. Det finnes i alle fall ingenting skjønnlitterært bevart av ham skrevet etter 1875. Årsakssammenhengen er et mysterium som litteraturforskere fortsatt funderer på."
"Mange av de kjennetegnene vi forbinder med moderne poesi kan føres tilbake til Apollinaire, en av de fremste banebryterne og kulturpersonlighetene i Frankrike på begynnelsen av 1900-tallet. Han befant seg i sentrum av den gryende modernismens smeltedigel, var venn av Picasso og andre foregangsskikkelser innen kunst og litteratur, og han maktet å sette ord på de strømningene og tendensene som lå i lufta, dokumentere dem og bevare dem for ettertida."
"Betydningsfull litteratur springer ofte ut fra en ubalanse i menneskesinnet. Mange av de største forfatterne og kunstnerne har befunnet seg i en livssituasjon helt på grensen til det som er til å holde ut. Som personligheter har de vært ytterst sårbare, prisgitt sine indre og ytre konflikter, samtidig som de har hatt styrke nok til å uttrykke seg og skape kunst av vesentlig betydning. Den østerrikste forfatteren Georg Trakl tilhører denne kategorien. I hans tilfelle kom dessuten rusavhengigheten i tillegg til depresjonene og de psykiske problemene, en rusavhengighet som skulle bli den direkte årsaken til en alt for tidlig død, i en alder av 27 år."
”En av 1950- og 60-tallets viktigste amerikanske poeter var Frank O’Hara. Han ga stemme til den moderne, urbane virkeligheten, skrev om livet der og da, i stedet for å terpe på foreldede høylitterære floskler og former. Han var sentral i det som med rette eller urette er blitt kalt New York-skolen innen poesien, et miljø som foruten O’Hara også omfattet John Ashberry, Kenneth Koch, Ron Padgett, Anne Waldman og James Schuyler. Frank O’Hara ble dessuten et viktig bindeledd mellom litterære miljøer og de andre kunstartene, både gjennom sitt daglige virke ved Museum of Modern Art og i andre sammenhenger. Han kjente malere som Larry Rivers, Jackson Pollock og Jasper Johns, hadde ansvaret for utstillinger, skrev artikler og katalogforord om billedkunst, var tidskriftredaktør og teaterinstruktør. Å skrive poesi var for ham like naturlig som å spise og sove. Han kunne skrive hvor som helst og når som helst. Noen dikt ble gitt til venner og bekjente, andre ble lagret i skrivebordskuffen. Et relativt lite antall dikt (107 av 813 kjente) publiserte han i bokform mens han levde, fortrinnsvis på mindre forlag eller de ble utgitt gjennom kunstgallerier. Først senere ble hele produksjonen samlet og publisert i sin helhet. Hans bortgang, i en alder av 40 år, skyldtes et spill av tilfeldigheter. I juli 1966 befant han seg på en strand ute på Fire Island. Der ble han påkjørt av en strand-jeep, og døde kort tid etter av indre skader.”
I kåseriet inngikk originale lydopptak av Apollinaire, Marinetti, Zürich-dadaistene, Schwitters og John Cage.
"I 1938 konstruerte John Cage det preparerte klaver. Han endret instrumentets klangfarger ved å plassere ulike gjenstander mellom strengene, skruer, bolter, tre- og gummibiter. Dette resulterte i en musikk der pianoet framstod som et helt slagverksorkester, som til tider kunne minne om gamelanmusikk." Her introduseres John Cage for forsamlingen.
”John Cage er blant de forfatterne, komponistene og kulturpersonlighetene som burde være obligatoriske for alle skrivende, og for alle som er opptatt av vår tids uttrykksformer. Cage ble født i 1912 i Los Angeles, og vokste opp i en atmosfære som allerede i utgangspunktet var preget av kreativitet og nysgjerrighet på det nye og uvanlige. Som tjueåring begynte han å studere musikk, og ble etter hvert elev av, pioneren innen atonal musikk og tolvtonemusikk, Arnold Schönberg. Cages første verker var kromatiske, deretter basert på tolvtonemusikk, der strukturen i første rekke har tonehøyde som utgangspunkt. Omkring 1934 gikk han over til en form for musikk der den rytmiske strukturen er kjernen, og skrev en rekke stykker for slagverk. Cage var fascinert av alle slags lyder og klanger – også lyder frambrakt av vanlige bruksgjenstander. I 1938 konstruerte han det preparerte klaver, og endret instrumentets klangfarger ved å plassere ulike gjenstander mellom strengene. Cage var også opptatt av indisk estetikk, og søker å gjengi de såkalte permanente emosjoner. Ble i stadig sterkere grad opptatt av at lydene skulle være seg selv, og ikke bare bærere av våre følelser, vårt ego. Stillhet, i betydning lyder som ikke er planlagte, ble en stadig viktigere del av Cages musikk. Dette ble ført til sin ytterste konsekvens i stykket ”4’33’’” fra 1952. På lenger sikt gikk Cages prosjekt ut på å inkludere i musikken stadig flere lyder som omgir oss, og gradvis viske ut skille mellom de lydene som vi oppfatter som musikk, og alle andre slags lyder. Han ville lage musikk på samme måte som naturen fungerer, uten et styrende, bestemmende ego. I praksis som en kombinasjon av intensjon og tilfeldighet. Cage virksomhet strekker seg langt utover det rent musikalske og samarbeidet med en rekke kunstnere innenfor ulike områder. Som forfatter drev John Cage en svært aktiv virksomhet. Han eksperimenterte med språket, kombinerte språk og musikalske strukturer og omskrev tekster som fascinerte ham. Blant det lettest tilgjengelige er hans anekdoter, kortere eller lengre historier som på forskjellige måter belyser hans ideer og gir en pekepinn på hva han finner interessant.”
To kunstnersjeler som trivdes i hverandres selskap!
Guro tar i bruk hele følelsesregisteret...
Melankolsk kjærlighet og inderlighet...
Uanstrengt lekende, grasiøs og naturlig...Guro er klar for den store finalen!
Humør og glede...
Heftig og forførende...
Temperament, lidenskap og kraft!!!
”Den italienske futurismen har sitt utspring i Milano med forfatteren F. T. Marinetti som ledende skikkelse. Sentrale var også billedkunstnerne Boccioni, Carrà, Balla og Severini – aktive kunstnere som beundret teknologien, farten og det moderne samtidig som de foraktet det gamle førindustrielle samfunnet. Futuristene arrangerte utstillinger og folkemøter fra 1909-1916, og var en het kulturradikal retning i Italia som også fikk nedslag andre steder i Europa, bl.a. Paris. Futuristene benyttet kunst som provokasjon, og ønsket å gi uttrykk for det moderne samfunnet ved hjelp av teknikker som samtidighet, ord-i-frihet, ny typografi, støy-musikk og helhetlige forestillinger der mange uttrykksformer skulle tas i bruk. Deretter kom forfallet og katastrofen, dels i form av de voldshandlingene som 1. verdenskrig innebar, og dels i den leflingen med fascismen som noen av futuristene senere gjorde seg skyldige i. Marinetti tar mange sider ved det moderne samfunnet på kornet. Svært mye treffer beskrivelsen av vårt samfunn i dag, på godt og vondt. Vi kan kjenne igjen ”den mangfoldige og samtidige bevisstheten” – resultatet av et samfunn og en mediesituasjon der vi stadig mottar et stort antall inntrykk samtidig, og opplevelsen av fart er enda mer aktuell for mennesker av i dag. Marinettis ukritiske holdning til det moderne blir utilgivelig sett med ettertidas øyne. Det gjelder f. eks. hans følelsesforakt. Den ensidige materialismen, det uhemmede begjæret og den grenseløse grådigheten som Marinetti hyller, er krefter som flere ganger har drevet den vestlige verden ut i katastrofen. Mest skremmende er forherligelsen av krig og voldsbruk – en holdning som senere skulle føre inn i fascismen, og de forbrytelser som fulgte i denne bevegelsens kjølvann.” Foto viser en britisk magasinforside fra 1915 som har en illustrasjon som er påvirket av futurismens dynamikk, modernitet og voldsromantikk. De kraftige linjene og det dramatiske uttrykket er også uttrykk for samtidas ekspresjonisme.
”Som bevegelse oppsto dadaismen i 1916, i Zürich. Første verdenskrig raste, og Sveits var blitt et fristed for intellektuelle fra hele Europa. Dadaistene tilegnet seg mange av futuristenes teknikker, og blir betegnelsen på en av de mest radikale kulturelle og politiske retninger omkring 1. verdenskrig med en grunnleggende holdning til kunst og samfunn som vi aldri blir helt ferdig med. Provokasjon var et nøkkelord. Appellene var kompromissløse angrep på det etablerte samfunnet, på borgerskapet og alt dette sosiale sjiktet holdt hellig. Der futuristene dyrket teknologien og det moderne samfunnet, gjorde dadaistene narr av det, og påpekte at rasjonalisme, materialisme og nasjonalisme var destruktive krefter som hadde ført verden ut i krig og elendighet. Visuelle uttrykksformer var i høy grad aktuelle i dadaistmiljøet, og man snakket om kunst og antikunst: ”Dada er den jordbunnen som all kunst springer ut ifra. Dada betyr kunst fri fra fornuften. Dette er ikke det samme som nonsens. Dada er uten mening slik naturen er det.” Man hevdet også at kunsten måtte revolusjoneres, frigjøres fra fortida og tidligere former for kunst. Her kommer begrepet antikunst inn i bildet.” Foto: ”Det menneskelige øye og en fisk” – tusjtegning og kollasj av Johannes Baargeld fra 1920.
Plakat av Theo van Doesburg (1883-1931) for en dada-matiné i januar
”Det surrealistiske prosjektet var et forsøk på en total omveltning, både psykologisk og samfunnsmessig. Surrealismen søkte en overskridelse av de vedtatte sannheter på alle plan, og var mellomkrigstidas mest ambisiøse radikale grupperinger. De hadde sin bakgrunn i dadaismen, men ville ikke lenger nøye seg med negasjonen, og lette i større grad etter positive alternativer, noe de i første rekke fant dels hos Freud og dels i marxismen. Surrealismen befinner seg i dette spenningsfeltet, som til tider kunne være ganske turbulent. Og om de ikke maktet å gjennomføre den revolusjonen de hadde satt seg fore, så revolusjonerte de i alle fall kunsten. På lengre sikt ble de surrealistiske ideene en understrøm som har hatt sin betydning for all senere radikalisme i den vestlige verden, både kulturelt og politisk.” Foto: L’Ange du Foyer ou le triomphe du Surréalisme (1937) av Max Ernst.
Yves Tanguy Indefinite Divisibility fra 1942
André Massom Automatic Drawing fra 1924
En sanselig, inspirerende og kunnskapsrik kveld er til ende. Takk til dere begge som åpnet opp for nye landskaper.
"Så kan man spørre seg hvilken rolle lyrikken spiller i vår tid? På mange måter beveger lyrikken seg mot strømmen. Lyrikken er et forsøk på å bevare noe genuint, noe personlig og ekte i et heller gjennomkommersialisert, kynisk og spekulativt mediebilde. Lyrikk er noe man jobber med ut i fra interesse og fascinasjon for emnet og innholdet - enten man er leser eller aktiv forfatter. Ikke bare et middel for å oppnå noe annet. Er det snakk om å skaffe seg sosial posisjon, eller tjene mye penger, ville jeg ikke anbefale å jobbe med lyrikk " innledet Terje Amundsen.
Lyriker, musiker og lærer Terje Amundsen kåserte over: "Glimt fra moderne poesi - fra Rimbaud til i dag"
Guro von Germeten, sanger/akkordion, formidlet eget materiale. I oktober slippes hennes første album!
Terje Amundsen har bakgrunn i den litterære motkulturen, og har siden begynnelsen av 1970-tallet utgitt en rekke bøker, hefter og ordbilder, hovedsakelig innen lyrikksjangeren. Når han formidler lyrikk, kombineres dette ofte med improvisasjonsmusikk – det være seg tverrfløyte, afrikanske trommer eller sopransax.
Terje Amundsen kåserte over sentrale forfattere og tendenser innenfor retningen moderne poesi med utgangspunk i egne artikler om Rimbaud, Apollinaire, Trakl, den italienske futurismen, dadaismen, surrealismen, John Cage og Frank O’Hara. Artiklene er opprinnelig publisert i tidsskriftet Hedmarkforfatter'n. Hver deltager fikk med seg et omfattende artikkelhefte hjem.
"Jeg tror at lyrikken er like gammel som menneskeheten, og liker å tenke på sjamanen med tromma som noe av lyrikkens opprinnelse. Han framsier ritualer som gir et glimt inn i andre dimensjoner enn det hverdagslige. Som en parentes og kommentar til dette... en amerikansk lyriker, som heter Jerome Rothenberg, er opptatt av å trekke paralleller mellom moderne lyrikk og såkalte primitive folkeslags ritualer og seremonier - ritualer som egentlig er svært avanserte hvis en går nærmere inn på det. Det finnes klare sammenhenger mellom det moderne og det elementære grunnleggende. For min egen del liker jeg å understreke denne sammenhengen ved blant annet å flette inn spill på afrikansk tromme eller sydamerikansk regnstav under diktopplesing."
Foto viser en regnstav laget av indianere i Chile (hul kaktus med tørkede frø inni) som brukes i regnritualer.
Guro von Germeten hadde sett for seg en musikalsk karriere som sanger, men det var før hun forelsket seg i et rødt, italiensk 70-tallstrekkspill, og reddet det fra et liv gjemt bak antikke bøker og spindelvev.
Og her er vidunderet som snart skal pensjoneres....sukk, men det blir i familien!
Guro von Germeten er en dyktig og særegen artist som stråler av formidlingsglede! Og nå tar vi ikke for hardt i...
Guros komposisjoner er inspirert av balkanhumør, cabaretmusikk, skranglejazz og tyske revysanger.
"Poesi er ikke isolert fra andre kunstarter, eller fra samfunnsutviklingen for øvrig, derfor vil kåseriet også omhandle billedkunst, musikk, politiske holdninger og annet som står i sammenheng med poesien. En underleggende tendens er viljen til oppbrudd, en kulturell og til dels politisk radikalisme som drivkraft bak ytringene. Dette bør inspirere til nytenkning også i dag, og til å unngå selvdestruktiv imitasjon. Den moderne tradisjonen er en kulturell klangbunn som kan inspirere, og også provosere, til å finne fram til noe som er vårt eget, enten vi definerer oss som lesere eller som aktive forfattere."
"I løpet av en femårsperiode i begynnelsen av 1870-årene skrev en ung fransk tenåring noen av de mest banebrytende tekstene som finnes innen europeisk modernisme. Han het Arthur Rimbaud. I det ytre framsto han som en rabulist, man han hadde også en sterk bevissthet om hva han ville, og vilje og evne til en fast utmeislet litterær form. I tjueårsalderen sluttet han å skrive. Det finnes i alle fall ingenting skjønnlitterært bevart av ham skrevet etter 1875. Årsakssammenhengen er et mysterium som litteraturforskere fortsatt funderer på."
"Mange av de kjennetegnene vi forbinder med moderne poesi kan føres tilbake til Apollinaire, en av de fremste banebryterne og kulturpersonlighetene i Frankrike på begynnelsen av 1900-tallet. Han befant seg i sentrum av den gryende modernismens smeltedigel, var venn av Picasso og andre foregangsskikkelser innen kunst og litteratur, og han maktet å sette ord på de strømningene og tendensene som lå i lufta, dokumentere dem og bevare dem for ettertida."
"Betydningsfull litteratur springer ofte ut fra en ubalanse i menneskesinnet. Mange av de største forfatterne og kunstnerne har befunnet seg i en livssituasjon helt på grensen til det som er til å holde ut. Som personligheter har de vært ytterst sårbare, prisgitt sine indre og ytre konflikter, samtidig som de har hatt styrke nok til å uttrykke seg og skape kunst av vesentlig betydning. Den østerrikste forfatteren Georg Trakl tilhører denne kategorien. I hans tilfelle kom dessuten rusavhengigheten i tillegg til depresjonene og de psykiske problemene, en rusavhengighet som skulle bli den direkte årsaken til en alt for tidlig død, i en alder av 27 år."
”En av 1950- og 60-tallets viktigste amerikanske poeter var Frank O’Hara. Han ga stemme til den moderne, urbane virkeligheten, skrev om livet der og da, i stedet for å terpe på foreldede høylitterære floskler og former. Han var sentral i det som med rette eller urette er blitt kalt New York-skolen innen poesien, et miljø som foruten O’Hara også omfattet John Ashberry, Kenneth Koch, Ron Padgett, Anne Waldman og James Schuyler. Frank O’Hara ble dessuten et viktig bindeledd mellom litterære miljøer og de andre kunstartene, både gjennom sitt daglige virke ved Museum of Modern Art og i andre sammenhenger. Han kjente malere som Larry Rivers, Jackson Pollock og Jasper Johns, hadde ansvaret for utstillinger, skrev artikler og katalogforord om billedkunst, var tidskriftredaktør og teaterinstruktør. Å skrive poesi var for ham like naturlig som å spise og sove. Han kunne skrive hvor som helst og når som helst. Noen dikt ble gitt til venner og bekjente, andre ble lagret i skrivebordskuffen. Et relativt lite antall dikt (107 av 813 kjente) publiserte han i bokform mens han levde, fortrinnsvis på mindre forlag eller de ble utgitt gjennom kunstgallerier. Først senere ble hele produksjonen samlet og publisert i sin helhet. Hans bortgang, i en alder av 40 år, skyldtes et spill av tilfeldigheter. I juli 1966 befant han seg på en strand ute på Fire Island. Der ble han påkjørt av en strand-jeep, og døde kort tid etter av indre skader.”
I kåseriet inngikk originale lydopptak av Apollinaire, Marinetti, Zürich-dadaistene, Schwitters og John Cage.
"I 1938 konstruerte John Cage det preparerte klaver. Han endret instrumentets klangfarger ved å plassere ulike gjenstander mellom strengene, skruer, bolter, tre- og gummibiter. Dette resulterte i en musikk der pianoet framstod som et helt slagverksorkester, som til tider kunne minne om gamelanmusikk." Her introduseres John Cage for forsamlingen.
”John Cage er blant de forfatterne, komponistene og kulturpersonlighetene som burde være obligatoriske for alle skrivende, og for alle som er opptatt av vår tids uttrykksformer. Cage ble født i 1912 i Los Angeles, og vokste opp i en atmosfære som allerede i utgangspunktet var preget av kreativitet og nysgjerrighet på det nye og uvanlige. Som tjueåring begynte han å studere musikk, og ble etter hvert elev av, pioneren innen atonal musikk og tolvtonemusikk, Arnold Schönberg. Cages første verker var kromatiske, deretter basert på tolvtonemusikk, der strukturen i første rekke har tonehøyde som utgangspunkt. Omkring 1934 gikk han over til en form for musikk der den rytmiske strukturen er kjernen, og skrev en rekke stykker for slagverk. Cage var fascinert av alle slags lyder og klanger – også lyder frambrakt av vanlige bruksgjenstander. I 1938 konstruerte han det preparerte klaver, og endret instrumentets klangfarger ved å plassere ulike gjenstander mellom strengene. Cage var også opptatt av indisk estetikk, og søker å gjengi de såkalte permanente emosjoner. Ble i stadig sterkere grad opptatt av at lydene skulle være seg selv, og ikke bare bærere av våre følelser, vårt ego. Stillhet, i betydning lyder som ikke er planlagte, ble en stadig viktigere del av Cages musikk. Dette ble ført til sin ytterste konsekvens i stykket ”4’33’’” fra 1952. På lenger sikt gikk Cages prosjekt ut på å inkludere i musikken stadig flere lyder som omgir oss, og gradvis viske ut skille mellom de lydene som vi oppfatter som musikk, og alle andre slags lyder. Han ville lage musikk på samme måte som naturen fungerer, uten et styrende, bestemmende ego. I praksis som en kombinasjon av intensjon og tilfeldighet. Cage virksomhet strekker seg langt utover det rent musikalske og samarbeidet med en rekke kunstnere innenfor ulike områder. Som forfatter drev John Cage en svært aktiv virksomhet. Han eksperimenterte med språket, kombinerte språk og musikalske strukturer og omskrev tekster som fascinerte ham. Blant det lettest tilgjengelige er hans anekdoter, kortere eller lengre historier som på forskjellige måter belyser hans ideer og gir en pekepinn på hva han finner interessant.”
To kunstnersjeler som trivdes i hverandres selskap!
Guro tar i bruk hele følelsesregisteret...
Melankolsk kjærlighet og inderlighet...
Uanstrengt lekende, grasiøs og naturlig...Guro er klar for den store finalen!
Humør og glede...
Heftig og forførende...
Temperament, lidenskap og kraft!!!
”Den italienske futurismen har sitt utspring i Milano med forfatteren F. T. Marinetti som ledende skikkelse. Sentrale var også billedkunstnerne Boccioni, Carrà, Balla og Severini – aktive kunstnere som beundret teknologien, farten og det moderne samtidig som de foraktet det gamle førindustrielle samfunnet. Futuristene arrangerte utstillinger og folkemøter fra 1909-1916, og var en het kulturradikal retning i Italia som også fikk nedslag andre steder i Europa, bl.a. Paris. Futuristene benyttet kunst som provokasjon, og ønsket å gi uttrykk for det moderne samfunnet ved hjelp av teknikker som samtidighet, ord-i-frihet, ny typografi, støy-musikk og helhetlige forestillinger der mange uttrykksformer skulle tas i bruk. Deretter kom forfallet og katastrofen, dels i form av de voldshandlingene som 1. verdenskrig innebar, og dels i den leflingen med fascismen som noen av futuristene senere gjorde seg skyldige i. Marinetti tar mange sider ved det moderne samfunnet på kornet. Svært mye treffer beskrivelsen av vårt samfunn i dag, på godt og vondt. Vi kan kjenne igjen ”den mangfoldige og samtidige bevisstheten” – resultatet av et samfunn og en mediesituasjon der vi stadig mottar et stort antall inntrykk samtidig, og opplevelsen av fart er enda mer aktuell for mennesker av i dag. Marinettis ukritiske holdning til det moderne blir utilgivelig sett med ettertidas øyne. Det gjelder f. eks. hans følelsesforakt. Den ensidige materialismen, det uhemmede begjæret og den grenseløse grådigheten som Marinetti hyller, er krefter som flere ganger har drevet den vestlige verden ut i katastrofen. Mest skremmende er forherligelsen av krig og voldsbruk – en holdning som senere skulle føre inn i fascismen, og de forbrytelser som fulgte i denne bevegelsens kjølvann.” Foto viser en britisk magasinforside fra 1915 som har en illustrasjon som er påvirket av futurismens dynamikk, modernitet og voldsromantikk. De kraftige linjene og det dramatiske uttrykket er også uttrykk for samtidas ekspresjonisme.
”Som bevegelse oppsto dadaismen i 1916, i Zürich. Første verdenskrig raste, og Sveits var blitt et fristed for intellektuelle fra hele Europa. Dadaistene tilegnet seg mange av futuristenes teknikker, og blir betegnelsen på en av de mest radikale kulturelle og politiske retninger omkring 1. verdenskrig med en grunnleggende holdning til kunst og samfunn som vi aldri blir helt ferdig med. Provokasjon var et nøkkelord. Appellene var kompromissløse angrep på det etablerte samfunnet, på borgerskapet og alt dette sosiale sjiktet holdt hellig. Der futuristene dyrket teknologien og det moderne samfunnet, gjorde dadaistene narr av det, og påpekte at rasjonalisme, materialisme og nasjonalisme var destruktive krefter som hadde ført verden ut i krig og elendighet. Visuelle uttrykksformer var i høy grad aktuelle i dadaistmiljøet, og man snakket om kunst og antikunst: ”Dada er den jordbunnen som all kunst springer ut ifra. Dada betyr kunst fri fra fornuften. Dette er ikke det samme som nonsens. Dada er uten mening slik naturen er det.” Man hevdet også at kunsten måtte revolusjoneres, frigjøres fra fortida og tidligere former for kunst. Her kommer begrepet antikunst inn i bildet.” Foto: ”Det menneskelige øye og en fisk” – tusjtegning og kollasj av Johannes Baargeld fra 1920.
Plakat av Theo van Doesburg (1883-1931) for en dada-matiné i januar
”Det surrealistiske prosjektet var et forsøk på en total omveltning, både psykologisk og samfunnsmessig. Surrealismen søkte en overskridelse av de vedtatte sannheter på alle plan, og var mellomkrigstidas mest ambisiøse radikale grupperinger. De hadde sin bakgrunn i dadaismen, men ville ikke lenger nøye seg med negasjonen, og lette i større grad etter positive alternativer, noe de i første rekke fant dels hos Freud og dels i marxismen. Surrealismen befinner seg i dette spenningsfeltet, som til tider kunne være ganske turbulent. Og om de ikke maktet å gjennomføre den revolusjonen de hadde satt seg fore, så revolusjonerte de i alle fall kunsten. På lengre sikt ble de surrealistiske ideene en understrøm som har hatt sin betydning for all senere radikalisme i den vestlige verden, både kulturelt og politisk.” Foto: L’Ange du Foyer ou le triomphe du Surréalisme (1937) av Max Ernst.
Yves Tanguy Indefinite Divisibility fra 1942
André Massom Automatic Drawing fra 1924
En sanselig, inspirerende og kunnskapsrik kveld er til ende. Takk til dere begge som åpnet opp for nye landskaper.
Mer infoLiker
| |
|
|
|
|